J.Krishnamurti
Forord av Aldous Huxley:
Menneske er en amfibier som lever samtidig i to verdener – den gitte og den hjemmelagde, verdenen av materie, liv og bevissthet og verden av symboler. I tankene våre lager vi oss en stor variasjon av symbol-systemer – språklig, matematisk, billedlig, musikalsk, rituell. Uten slike symbol-systemer hadde vi ikke hatt kunst, vitenskap, lover, filosofi, ikke engang rudiment av sivilisasjonen, med andre ord: vi hadde vært dyr.
Symboler er derfor uunnværlig. Men symboler- som vår egen historie og all annen tidsalder gjør så rikelig klar – kan også bli fatal. Ta i betrakting, for eksempel, vitenskapens domene på en side, og politikk- og religionens domene på den andre siden. Tenker i form av, agerer som svar på, ett sett av symboler, har vi kommet, i en liten skala, til å forstå og kontrollere naturens elementære krefter. Tenker i form av, og agerer som svar på, et annet sett av symboler, bruker vi disse krefter som instrumenter for massemord og kollektivt selvmord. I det første tilfellet var de forklarende symbolene vel valgt, nøye analysert og gradvis tilpasset de fremvoksene fakta om fysisk eksistens. I det andre tilfellet, var symboler, opprinnelig dårlig valgt, aldri utsatt for grundig gjennomgått analyse og aldri reformulert for å harmonisere med de fremvoksene fakta om menneskelig eksistens.
Verre fremdeles, var disse villedende symbolene overalt behandlet med en hellig, uberettiget respekt, som om, på en mystisk måte, var mer ekte enn realitetene de refererte til. I sammenheng med religion og politikk, er ikke ord sett på som stående, heller utilstrekkelig, for ting og hendelser, tvertimot, ting og hendelser er sett på som bestemte illustrasjoner av ord.
Inntil nå, har symboler blitt brukt realistisk bare i de områdene som vi ikke føler å være høyst viktig. I hver situasjon som omhandler våre dypeste impulser, har vi insistert i å bruke symboler, ikke bare urealistisk, men idoldyrkende, til og med sinnssykt. Resultatet er at vi har vært i stand til å gjennomføre, i kaldt blod og over lengre tidsperioder, handlinger som de rå er i stand til bare i korte øyeblikk og i den paniske høyden av raseri, begjær eller frykt. Fordi de bruker og tilber symboler, kan menneske bli idealistisk; og, ved å være idealistisk, kan de transformere dyrenes periodiske grådighet til de storslåtte imperiene til en Rhodes eller en J.P.Morgan; dyrenes periodiske kjærlighet til mobbing til Stalinisme eller den Spanske inkvisisjonen; dyrenes periodiske tilknytning til deres territorium til nasjonalismens kalkulerte raseri. Med glede kan de også transformere dyrenes periodiske snillhet til den livslange veldedigheten til en Elisabeth Fry eller en Vincent de Paul; dyrenes periodiske hengivenhet til sin make og den unge til det begrunnet og utholdende samarbeide som inntil nå har vist seg å være sterk nok til å redde verden fra konsekvensene fra det andre, den katastrofale type av idealisme. Vil den fortsette og være i stand til å redde verden? Spørsmålet kan ikke bli svart. Alt vi kan si, er at med idealistene av nasjonalismen som holder A-bomben, har oddsen i favør av idealistene av samarbeid og veldedighet falt kraftig.
Selv den beste kokeboken er ikke substitutt for selv den verste middagen. Fakta ser ut til å være tilstrekkelig åpenlys. Og enda gjennom tidene, har de dypeste filosofer, de mest lærde og ivrige teologer stadig gjort den feilen av å identifisere deres rene verbale konstruksjoner med fakta, eller til den mer enorme feilen, å forestille seg at symboler er på en måte mer ekte enn det de står for. Deres ord- tilbedelse gikk ikke uten protester. «bare ånden», sa St.Paul, «gir liv; bokstavene dreper» «og hvorfor» spør Eckart, «hvorfor prater du om Gud? Hva enn du sier om Gud er usant» På den andre siden av verden bekreftet forfatteren av en av Mahayana sutras, at «sannheten var aldri forkynt av Buddha, som så at at du må innse den i deg selv. Slike ytringer ble følt å være dypt samfunnsnedbrytende, og respekterte mennesker ignorerte dem. Den rare idoldyrkende overestimasjonen av ord og emblemer forsatte ukontrollert. Religioner avtok; men den gamle vanen av å formulere trosbekjennelser og pålegge tro i dogmer vedvarte selv blant ateistene.
I de senere årene har logikere og semantikkere utført veldig grundig analyser av symbolene, i form av hvordan mennesker tenker. Lingvistikk har blitt en vitenskap, og man kan til og med studere et fag som den siste Benjamin Whorf ga navnet meta-lingvistikk. Alt dette er til det beste, men det er ikke nok. Logikk og semantikk og meta-lingvistikk – dette er rene intellektuelle disipliner. De analyserer de ulike måtene, korrekt eller ukorrekt, meningsfull og meningsløs, hvordan ord kan være relatert til ting, prosesser og hendelser. Men de tilbyr ingen veiledning, med hensyn til det mye mer fundamentale problemet av forholdet til mennesket i sin psyko-fysiske totalitet, på den ene side, og hans to verdener, av data og av symboler på en andre.
I hver region og i all periode av historien, har problemet gjentatte ganger blitt løst av individuelle menn og kvinner. Selv når de snakket eller skrev, skapte disse individene ingen system – for de visste at hvert system er en stående fristelse til å ta symboler for seriøst, å være mer oppmerksom til ord enn til realiteten ordene er ment å ta. Deres mål var aldri å tilby ferdiglagde forklaringer og universalmidler, det var for å indusere mennesker til å diagnostisere og kurere deres egne sykdommer, for å få dem til å gå til det stedet hvor menneskets problem og dets løsning presenterer seg selv direkte til erfaring.
I denne boken av utvalg fra skriv og innspilte samtaler av Krishnamurti, vil leseren finne et klart moderne utsagn av det fundamentale menneskelige problem, sammen med en invitasjon til å løse det på den eneste måten det kan bli løst – for og av han selv. De kollektive løsninger, som så mange så desperat legger sin tro, er aldri adekvate. « For å forstå elendigheten og forvirringen som eksisterer innenfor oss selv, og så i verden, må vi finne klarhet innenfor oss selv, og den klarheten kommer gjennom rett tenkning. Denne klarheten er ikke for å bli organisert, for den kan ikke bli utvekslet med andre. Organisert gruppe tanke er kun repeterende. Klarhet er ikke resultatet av verbal påstand, men av intens selvbevissthet og rett tenkning. Rett tenkning er ikke utfallet av eller bare dyrkning av intellektet, det er heller ikke samsvar med mønster, uansett hvor verdig og nobelt. Rett tenkning kommer med selv-kunnskap. Uten å forstå deg selv, har du ingen basis for tanke; uten selv-kunnskap, er det du tenker ikke sant»
Dette fundamentale tema er utviklet av Krishnamurti i passasje etter passasje. «det er håp i menneske, ikke i samfunn, ikke i system, organisert religiøse system, men i deg og meg. Organisert religion, med sine meklere, deres hellige bøker, deres dogma, deres hierarki og ritualer, tilbyr bare en falsk løsning på det grunnleggende problem. Når du siterer Bhagavad Gitan, eller Bibelen, eller noen kinesisk hellig bok, så repeterer du bare ikke sant? Og det du repeterer er ikke sannheten. Det er en løgn; for sannhet kan ikke bli repetert» En løgn kan bli forlenget, forfektet og repetert, men ikke sannhet; og når du repeterer sannhet, slutter den å være sannhet, og derfor er hellige bøker uviktig. Det er gjennom selv-kunnskap, ikke gjennom tro i andres symboler, at menneske kommer til den evige realitet, der hans vesen er grunnet. Tro i den komplette tilstrekkelighet og overlegen verdi av noen gitte symbol-systemer fører ikke til frigjøring, men til historie, til mere av de samme gamle katastrofer. Det er uunngåelig – tro separerer. Hvis du har en tro, eller når du søker trygghet i din bestemte tro, blir du separert fra de som søker trygghet i en annen form for tro. All organisert tro er basert på separasjon, selv om de kan forkynne brorskap. Mannen som suksessfullt har løst problemet med hans forhold til de to verdener av data (materie) og symboler, er en mann som ikke har noen tro. Med hensyn til problem av praktisk liv underholder han en rekke arbeidshypoteser, som tjener formålet hans, men er ikke tatt mer alvorlig enn noen annen type verktøy eller instrument. Med hensyn til hans medmennesker og til virkeligheten som de er grunnet i, har han den direkte erfaring med kjærlighet og innsikt. Det er for å beskytte seg selv mot tro at Krishnamurti ikke har lest noen hellige bøker, verken Bhagavad Gita eller Upanishad. Resten av oss leser ikke engang hellig litteratur, vi leser våre favorittaviser, magasiner og detektivromaner. Dette betyr at vi tilnærmer oss vår tids kriser, ikke med kjærlighet og innsikt, men med formler, med systemer – og ganske dårlig formler og system. Men mennesker med god vilje bør ikke ha noen oppskrift, for oppskrift fører til, uunngåelig, bare til blind tenkning. Avhengighet til oppskrifter er nesten universelt, således uunngåelig; fordi systemet vårt for oppdragelse er basert på hva vi skal tenke ikke hvordan.
Vi er oppvokst som troende og praktiserende medlemmer av en eller annen organisasjon – den Kommunistiske, eller den Kristne, den Muslimske, Hinduen, den Buddhistiske, den Freudianske. Konstant responderer du til utfordringen, som alltid er ny, med hensyn til et gammelt mønster, og derfor har din respons ingen tilhørende gyldighet, noe nytt, ferskhet. Hvis du responderer som en katolikk eller kommunist, responderer du, gjør du ikke, i henhold til en mønstertanke. Derfor har din respons ingen betydning. Og har ikke Hinduen, Muslimen, Buddhisten, den Kristne skapt dette problemet? Som den nye religionen er tilbedelsen av staten, så den gamle religionen var tilbedelsen av en ide. Hvis du responderer til en utfordring i henhold til den gamle betingelsen, vil responsen din ikke være i stand til å forstå den nye utfordringen. Derfor det man må gjøre, for å møte den nye utfordringen, er å strippe seg sjøl fullstendig, avkle seg selv helt fra bakgrunnen og møte utfordringen som ny. Med andre ord, symboler bør aldri bli opphøyd til rangen av dogmer, heller ikke bør noe som helst system betraktes som mer enn en foreløpig bekvemmelighet. Tro i oppskrifter og handling i henhold til denne troen kan ikke bringe oss til noen løsning av våre problem. Det er bare gjennom kreativ forståelse av oss selv at det kan bli en kreativ verden, en glad verden, en verden hvor ideer ikke eksisterer. En verden hvor ideer ikke eksisterer, ville vært en glad verden, fordi det ville vært en verden uten de mektige begrensende krefter som tvinger menneske til å påta seg upassende handlinger, en verden uten de hellige dogmer i form av de verste kriminaliteter rettferdiggjort, de største tåpeligheter omhyggelig rasjonalisert.
En utdanning som lærer oss ikke hvordan, men hva å tenke er en utdannelse som krever en styrende klasse av pastorer og mestere. Men selve idéen om å lede noen er anti-sosial og anti-spirituell. For mannen som praktiserer det, bringer lederskap tilfredsstillelse av lysten på makt, for de som er ledet, bringer det tilfredsstillelse av ønske for sikkerhet og trygghet. Guruen gir en slags dop. Men, det kan bli spurt» Hva gjør du? Handler du ikke som vår guru? «såklart, svarer Krishnamurti. Jeg fungerer ikke som din guru, fordi først av alt, jeg gir deg ikke noen tilfredsstillelse. Jeg forteller deg ikke hva du skal gjøre fra øyeblikk til øyeblikk, eller fra dag til dag, men jeg bare poengterer noe til deg; du kan ta det eller la det gå, avhengig av deg, ikke av meg. Jeg krever ingenting av deg, heller ikke din tilbedelse, heller ikke din smiger, heller ikke din fornærmelse, heller ikke dine guder. Jeg sier: Dette er en fakta, ta det eller la det gå. Og flesteparten av dere vil la det gå, av den åpenbare grunnen at dere ikke finner noen tilfredsstillelse i det.
Hva nøyaktig er det Krishnamurti tilbyr? Hva er det vi kan ta hvis vi vil, men antakelig foretrekker å la gå? Det er ikke, som vi har sett, et system av tro, en katalog av dogmer, et sett av ferdigstilte begreper og idealer. Det er ikke lederskap, ikke meditasjon, ikke spirituell retning, ikke engang eksempel. Det er ikke ritualer, ikke en kirke, ikke en kode, ikke oppløfting eller noen form for inspirerende tøv.
Er det kanskje selv-disiplin? Nei, for selv-disiplin er ikke, brutalt fakta, måten våre problemer kan bli løst. For å finne løsningen, må sinnet åpne seg selv til realiteten, den må konfrontere den gitte ytre og indre verden uten forutinntatthet eller restriksjoner. ( Guds tjeneste er perfekt frihet. Omvendt, perfekt frihet er tjeneste til Gud). I å bli disiplinert, gjennomgår sinnet ingen radikal forandring, den er sitt gamle selv, men bundet, holdt i kontroll.
Selv-disiplin er på listen av ting som Krishnamurti ikke tilbød. Kan det være, da, at det han tilbyr er bønn? Igjen, svaret er negativt. Bønn kan gi deg svaret du søker; men det svaret kan komme fra din ubevissthet, eller fra det generelle reservoar, lageret av alle dine krav. Svaret er ikke den stille stemme fra Gud. Ta i betrakting, fortsetter Krishnamurti, hva skjer når du ber. Ved konstant repetisjon av bestemte fraser, og ved å kontrollere tankene dine, blir sinnet stille, gjør det ikke? I det minste, det bevisste sinnet blir stille. Du kneler som de kristne gjør, eller du sitter sånn som hinduene, og du repeterer og repeterer, og gjennom den repetisjonen blir sinnet stille. I den stillheten er det en antyding til noe. Den antydningen til noe, til det du har bedt, kan være fra det ubevisste, eller det kan være responsen av minnene dine. Men, med sikkerhet, det er ikke virkelighetens stemme; for virkelighetens stemme må komme til deg; den kan ikke bli appellert til, du kan ikke be til den. Du kan ikke lokke den inn til ditt lille bur ved å gjøre puja, bajan og resten av det, ved å ofre blomster til det, ved å blidgjøre det, ved å undertrykke deg selv eller etterligne andre. Når du har lært trikset å stilne sinnet, gjennom repetisjon av ord, og ved å få hint gjennom den stillheten, er faren- hvis du ikke er fullstendig våken om hvor fra de hintene kommer – at du vil bli fanget, og bønnen blir en substitutt for søken etter Sannhet. Som du spør får du svar, men det er ikke sannheten. Hvis du vil, og hvis du ber, vil du motta, men du vil betale for det til slutt.
Fra bønn går vi videre til yoga, og yoga, finner vi, er en annen ting Krishnamurti ikke tilbyr. Fordi yoga er konsentrasjon, og konsentrasjon er utelukkelse. «du bygger en vegg av motstand ved å konsentrere på en tanke som du har valgt, og du prøver å holde borte alle de andre. Det som vanligvis er kalt meditasjon er bare «dyrking av motstand, av eksklusiv konsentrasjon av en ide av ditt valg. Men hva er det som får deg til å velge? Hva får deg til å si dette er bra, sant, nobelt, og resten er ikke? Åpenlyst, valget er basert på nytelse, belønning eller oppnåelse; eller er det bare en reaksjon av betingelse eller tradisjon. Hvorfor velger du i helt tatt? Hvorfor ikke undersøke hver tanke. Når du er interessert i de mange, hvorfor velge en? Hvorfor ikke undersøke hver interesse? Istedenfor å skape motstand, hvorfor ikke gå inn i hver interesse når den oppstår, og ikke bare konsentrere seg på en idé, en interesse. Tross alt, består du av mange interesser, du har mange masker, bevisst og ubevisst. Hvorfor velge en, og forkaste alle de andre, ved å bekjempe hvor du skal bruke all din energi, dermed skape motstand, konflikt og friksjon. Mens om du tar i betrakting hver tanke når den oppstår, –hver tanke, ikke bare noen få tanker- da er det ingen utelukkelse. Men det er en krevende ting å undersøke hver tanke. Fordi når du ser på en tanke, glider en annen inn. Men hvis du er bevisst uten dominans eller rettferdiggjøring, vil du se at ved bare å se på den tanken, ingen andre tanke trenger seg på. Det er bare når du fordømmer, sammenligner, tilnærmer at andre tanker kommer inn.
Døm ikke så blir du ikke dømt. Evangeliets budskap gjelder vårt forhold til oss selv ikke mindre enn vårt forhold til andre. Der det er dømming, der det er sammenligning og fordømming, er åpenhet av sinnet fraværende, det kan ikke være frihet fra symbolenes og systemenes tyranni, ingen flukt fra fortiden og miljøet. Introspeksjon med forhåndsbestemt formål, selv-eksaminering innenfor rammeverket av en tradisjonell kode, noen sett av hellige postulater – disse hjelper oss ikke, disse kan ikke hjelpe oss. Det er en transcendent spontanitet av livet, en «kreativ realitet» som Krishnamurti kaller det, som avslører seg selv som immanent bare når oppfatterens sinn er i en tilstand av «våken passivitet» av «fordomsfri bevissthet» (choiceless awareness) Dømming og sammenligning forplikter oss ugjenkallelig til dualitet. Bare fordomsfri bevissthet kan føre oss til ikke-dualitet, til forsoningen av motsetninger i en full forståelse og en total kjærlighet. Ama et fac quod vis. Hvis du elsker, kan du gjøre hva du vil. Men hvis du begynner med å gjøre hva du vil, eller med å gjøre hva du ikke vil i lydighet til et eller annet tradisjonelt system eller forestillinger, idealer og forbud, vil du aldri elske. Frigjøringsprosessen må begynne med den fordomsfrie bevissthet av hva du vil og av din reaksjon til symbol-systemet som forteller deg hva du burde, eller ikke burde, å ville det. Gjennom denne fordomsfrie bevissthet, da den penetrerer de suksessfulle lagene av egoet og dens tilknyttede underbevissthet, vil kjærlighet og forståelse komme, men ved en annen orden enn den vi er vant til. Denne fordomsfrie bevissthet – i hvert øyeblikk og i alle situasjoner i livet – er den eneste effektive meditasjon. Alle andre typer av yoga leder enten til den blinde tenkning som resulterer fra selv-disiplin, eller til til en slags selvfremkalt henrykkelse, en slags falsk samadhi. Den sanne frigjøring er en indre frihet av kreativ Realitet. Dette er ikke en gave, den må oppdages og erfares. Det er ikke en tilegnelse som kan bli samlet til deg selv for å for herliggjøre deg selv. Det er en tilstand, som stillhet, hvor ikke det eksisterer å bli, hvor det er fullstendighet. Denne kreativiteten søker nødvendigvis ikke uttrykk; det er ikke et talent som krever en ytre manifestasjon. Du trenger ikke å være en stor kunstner eller å ha tilskuere; hvis du søker dette, vil du miste den indre Realitet. Det er verken en gave, eller et utfall av talent, den er til å bli funnet, denne uforgjengelige skatt, hvor tanke frigjør seg selv fra begjær, onde hensikter, hvor tanke frigjør seg selv fra verdslighet og personlig begjær av å bli. Det er å bli erfart gjennom rett tenkning og meditasjon. Fordomsfri selvbevissthet vil bringe oss til den kreative Realitet som ligger under alle våre destruktive tilgjorte tro, til den rolige visdom som alltid er der, på tross av ignoranse, på tross av kunnskap som bare er ignoranse i en annen form. Kunnskap er en affære av symboler og er, alt for ofte, et hinder til visdom, til avdekkingen av selvet fra øyeblikk til øyeblikk. Et sinn som har kommet til stillheten av visdom «skal vite å være, skal vite hva det er å elske. Kjærlighet er verken personlig eller upersonlig. Kjærlighet er kjærlighet, ikke å bli definert eller beskrevet av sinnet som eksklusiv eller inklusiv. Kjærlighet er sin egen evighet; den er ekte, den øverste, den som ikke kan måles.
ALDOUS HUXLEY
