Frihet fra det kjente

«Denne boken er blitt til på forslag fra Krishnamurti og med hans godkjennelse. Stoffet er hentet fra taler (på engelsk) som han har holdt på forskjellige kanter av kloden. Talene er tatt opp på lydbånd og er tidligere ikke offentliggjort. Utvalget og redigeringen er mitt ansvar.» Mary Luytien
Boken ble oversatt til norsk av Pio Larsen og utgitt i 1975.

Kapittel I
KP I: Menneskets søken – Det plagede sinn – Det tra¬disjonelle utgangspunkt – Respektabilitetens felle – Mennesket og individet – Kampen for tilværelsen – Menneskets sanne natur – Ansvar – Sannhet – Å forvandle seg selv – Sløsing med kreftene – Frihet fra autoritet . .

Mennesket har til alle tider søkt etter noe hinsides sin egen person, noe annet og mer enn materiell velferd – noe vi kaller sannhet eller Gud eller virkelighet, en tilstand som er frigjort fra tidsbegrepet – noe som ikke kan ødelegges av tilfeldighe­tenes spill, av våre egne tanker eller av menneskelig svik.

Mennesket har alltid stilt seg selv spørsmålet: Hva er det det dreier seg om? Har livet noen mening i det hele tatt? Mennesket betrakter den kolossale forvirringen som preger vår tilværelse, brutaliteten, opprørene, krigene, den evindelige split­telsen mellom religioner, ideologier og nasjonaliteter, og med en følelse av avmakt som en aldri ser noen ende på, spør en seg selv: Hva skal vi foreta oss, hva er egentlig denne tilstan­den som vi kaller liv, er der noe hinsides livet?

Og fordi vi i vår utrettelige søken aldri har funnet dette navnløse med de tusen navn, har vi dyrket troen — troen på en frelser eller et ideal — og tro avler vold, alltid.

Mens vi så utkjemper denne evigvarende kampen som vi har gitt betegnelsen å leve, prøver vi å tilpasse oss adferds­mønsteret i det samfunnet hvor vi er blitt oppfostret, enten det nå er en kommuniststat eller et såkalt fritt land; vi aksep­terer den oppførselen som ventes av oss fordi den er en del av vår tradisjon, enten vi nå er hinduer, muhammedanere, kristne eller hva det måtte være.
Vi tar det som en selvfølge at andre skal fortelle oss hva som er gal eller riktig oppførsel, hva som er galt og hva som er riktig å tenke, og mens vi så tilpasser oss dette mønsteret, blir såvel oppførsel som tenkning ren mekanikk, vi reagerer automatisk. Vi behøver bare å kaste et blikk inn i oss selv for å se at dette er tilfelle.

Gjennom århundrer har vi fått det gitt inn med skjeer, av lærere, autoriteter, hellige menn eller ved hjelp av bolter. Vi sier: fortell meg nå alt sammen — hva som befinner seg hinsides åskammen og fjellene og kloden vi står på. Og så slår vi oss til tåls med de forklaringene de gir oss, hvilket betyr at vi baserer vår tilværelse på ord, at vi lever på over­flaten, i tomhet. Vi er annenhånds-mennesker. Vi har basert vår tilværelse på det som er blitt fortalt oss, enten vi nå er blitt ledet av bare tilfeldige anlegg og tilbøyeligheter eller vi har lyttet ut fra en situasjon som er blitt påtvunget oss av miljøet og omstendighetene. Vi er et resultat av alle mulige slags påvirkninger, og det er ingen ting nytt ved oss, ingen ting som vi har oppdaget på egen hånd, ingen ting originalt, opprinnelig, gjennomlyst.

Hvis vi kaster et blikk tilbake på teologiens historie, vil vi se at det aldri har vært noen mangel på forsikringer fra de religiøse lederne: Følg visse ritualer, gjenta visse banner eller mantra’er, sørg for å tilpasse deg visse mønstre, for å under­trykke dine lyster, for å holde tankene dine under kontroll, for a sublimere dine lidenskaper, avstå fra bordets gleder, forsak seksuallivets nytelser, og når du i tilstrekkelig grad har plaget kropp og sjel på denne måten, skal du finne noe hinsides dette stakkarslige jordelivet. Og nettopp dette er det at millioner av såkalte religiøse mennesker har drevet med ned gjennom tidene, enten ved å møte isolasjon langt av lei i en ørken eller oppe i fjellene eller i en hule eller ved å trave fra landsby til landsby med tiggerens bolle i neven, eller de har sluttet seg sammen i grupper, gått i kloster, og tvunget hele sitt sinnsliv inn i et fastlagt mønster. Men et sinn som er blitt torturert på dette viset, et sinn som er blitt knust, et sinn som ønsker å flykte fra alt som kan virke forstyrrende, et sinn som har fornektet verden omkring seg og som ved disiplin og konformitet er blitt presset inn i en sløvhetstilstand – et sinn av denne typen kan søke så lenge det vil; alt det finner vil være forvrengt som sinnet selv.

Jeg ser det altså slik at skal man ha noen muligheter for å konstatere om det befinner seg noe hinsides vår daglige tilværelse, dette livet som er så preget av engstelser, skyld­følelse, frykt, konkurranse-jag, må vi ta et utgangspunkt som er vesensforskjellig fra det som jeg har beskrevet ovenfor. Den tradisjonelle fremgangsmåten tar sitt utgangspunkt et sted i periferien, og så skal man ved å ta tiden til hjelp og ved botsøvelser og forsakelser gradvis arbeide seg innover, finne frem til sjelens indre blomst, til skjønnheten og kjær­ligheten — poenget er kort sagt å sette alle krefter inn på å gjøre seg selv så sneversynt som mulig, dyrke det smålige og forlorne, skrelle av en liten bit om gangen, bruke all ver­dens tid om nødvendig; målet hører morgendagen til eller det venter en etter døden — og når en så langt om lenge kommer inn til kjernen, oppdager en at den er tom, der er ikke noen ting. Kort og godt fordi sinnet underveis er blitt så sløvet, så ufølsomt og maltraktert at det ikke kan opp­dage noe.

Hvis vi nå har betraktet denne prosessen, er det at spørs­målet melder seg: Men går det ikke an å velge et annet ut­gangspunkt — med andre ord, er det ikke en mulighet for å bruke eksplosjonsmetoden, bevege seg utover fra et indre senter?

Verden godtar og følger det tradisjonelle utgangspunktet. Hovedårsaken til all vår indre forvirring er at vi søker etter en virkelighet som andre har gitt oss løfter om; hvis noen står frem og forsikrer at de kan skjenke oss åndelig tilfreds­stillelse og fred i sjelen, følger vi dem helt mekanisk. Det er en merkverdig kjensgjerning at til tross for at de fleste av oss motsetter oss alt som smaker av diktatur og politisk tyranni, er vi på det indre plan villige til å godta autoritetene, tyranniet, vi aksepterer at andre mennesker skal få herre­dømme over sinnet vårt, bestemme hvordan vi skal leve. Resultatet er at hvis vi en dag blankt nekter å være med på ferden lenger — og nå mener jeg ikke intellektuelt, men rent faktisk-, hvis vi avviser de såkalte åndelige autoritetene, avviser alt seremoniell, avviser ritualene og dogmene, da står vi straks alene, og vi er fra samme stund i konflikt med sam­funnet; vi har opphørt å eksistere som respektable mennesker.

For et respektabelt menneske er det ikke mulig å komme i nærheten av virkeligheten —  som er uendelig og umiddelbart.

Du står nå ved innledningen, du har fraskrevet deg enhver befatning med noe som er falskt fra grunnen av, nemlig det tradisjonelle utgangspunktet. Men hvis du kaster vrak på denne livsløgnen som en reaksjonshandling, har du bare skapt et nytt mønster som straks fanger deg inn.
Hvis du sier til deg selv rent intellektuelt at jo jo, dette lyder såre fornuftig, men unnlater a gjøre noe med det, da vil du bli stående på stedet hvil. Men hvis du på den annen side forkaster det falske fordi du har gjennomskuet stupiditeten og umoden­heten, hvis du forkaster det med lynende intelligens fordi du er fri og uten frykt, vil du skape en veldig omveltning såvel i ditt eget indre som i dine omgivelser, og du har klart å komme deg ut av respektabilitetens felle. Da vil du oppdage at du har sluttet å søke. Det er det første en må lære — slutte å søke. Så lenge du søker, går du egentlig bare rundt og titter i utstillingsvinduer.

Spørsmålet om hvorvidt det finnes en Gud eller en evig sannhet eller en virkelighet eller hva en nå velger å kalle det, kan aldri besvares av bøker, av prester, filosofer eller frelsere. Svaret forvaltes ikke av noen annen eller noe annet sted enn hos deg selv, og derfor er det påkrevet at du kjenner deg selv. Å kjenne seg selv er begynnelsen til visdom.

Hva er så dette selvet, hva er dette individet som er du? Jeg tror det er en forskjell mellom mennesket som sådant og det enkelte individ. Individet er et stedsbundet vesen som lever i et spesielt land, tilhører en spesiell kultur, et spesielt samfunnssystem, en spesiell religion. Mennesket som sådant er ikke et stedsbundet vesen. Mennesket er over alt. Hvis individet handler utelukkende ut fra sin vesle krok i livets mangfoldighet, er disse handlingene uten enhver relasjon til helheten. Man må altså ha klart for seg at vi her snakker om helheten, ikke om delen, for i det store er også det små, men i det små er ikke det store. Individet er det vesle tilpassede, miserable, frustrerte vesenet som har slått seg til tåls med sine små guder og små tradisjoner, mens mennesket er opp­tatt av den altomfattende velferd, den altomfattende elendig­het og den altomfattende forvirring i verden.

Vi mennesker er som vi har vært i millioner av år — fan­tastisk grådige, misunnelige, aggressive, sjalu, redde og despe­rate, med tilfeldige glimt av lykke og hengivenhet inn i mel­lom. Vi er en merkelig blanding av hat, frykt og snillhet; vi rommer i oss både krig og fred. Det har skjedd en utvik­ling på det ytre plan fra oksekjerren og frem til jetflyet, men psykologisk har ikke enkeltindividet forandret seg i det hele tatt, og saken er jo at samfunnsstrukturene rundt om i verden er blitt skapt av enkelt-individer. Den utvendige sosiale struk­tur er et resultat av den innvendige psykologiske struktur i menneskelig samspill, for individet er et resultat av men­neskets totale erfaring, viten og adferd.
Du og jeg er hver for oss et lagerskur som rommer hele fortiden. Individet er hele menneskeslekten. Menneskeslektens samlede historie står skrevet i hver og en av oss.

Legg, merke til hva som faktisk skjer inne i deg selv og utenfor deg selv i den konkurransekulturen hvor du lever, med sin higen etter makt, posisjon, prestisje, et kjent navn, suksess og alt det der — legg merke til de forskjellige presta­sjonene som du er så stolt av, rett blikket utover og se på dette som du kaller å leve og hvor alle former for relasjoner innebærer konflikter og leder til hat, antagonisme, brutalitet og endeløs krig. Denne virksomheten, dette livet, er det eneste vi har kjennskap til, og fordi vi ikke er i stand til å forstå den altomfattende kampen for tilværelsen, fyller den oss natur­lig nok med frykt og får oss til å søke tilflukt på de mest raffinerte måter for å komme unna alt sammen. Og samtidig frykter vi det ukjente –  vi frykter døden, frykter det som måtte vente oss hinsides morgendagen. Vi frykter altså både det vi har kjennskap til og det som vi ikke har kjennskap til. Dette er vår hverdag, og den er uten håp, og på den måten blir all filosofi, alle teologiske forestillinger blott og bart en flukt fra den faktiske virkelighet, fra det som er.
Alle ytre forandringer som er blitt forårsaket av kriger, revolusjoner, reformasjoner, av lover og ideologier har mis­lykkes totalt når det gjelder å forandre den menneskelige natur og derved samfunnet. Vi mennesker som lever i denne uhyggelige verden må spørre oss selv: Kan dette samfunnet som bygger på konkurranse, frykt og brutalitet, bringes til en ende? Ikke ut fra intellektuelle forestillinger, ikke ut fra men rent faktisk, slik at vi stiller spørsmålet med et sinn
som er friskt og nytt og uskyldsrent og dermed kan skape en ver­den som er fullstendig annerledes? Jeg tror at vår eneste mulighet hvis vi skal makte oppgaven, er å erkjenne det grunnleggende faktum at vi, som enkeltindivider, som men­nesker, uansett hvor på kloden vi bor eller hvilken kultur vi tilfeldigvis tilhører, bærer det totale ansvar for de rådende forhold i verden.

Ansvaret for all krigføring hviler på den enkelte av oss, på grunn av den aggresjon vi opptrer med i vår personlige tilværelse, videre på grunn av vår egoisme, våre guder, våre fordommer, våre idealer, som alt sammen bidrar til å splitte oss. Først når dette går opp for oss, ikke intellektuelt men som en kjensgjerning, altså like virkelig som når vi kjenner at vi sulter eller har smerter, at du og jeg bærer ansvaret for de kaotiske tilstandene, for all elendighet i hele den vide verden, fordi vi har bidratt til alt sammen ved vår daglige oppførsel og er en del av det monstrøse verdenssamfunnet med sine kriger, sin oppdeling av menneskene i kategorier, sin skurk­aktighet, brutalitet og grådighet — først da blir vi i stand til å handle.

Men hva kan et menneske gjøre — hva kan du og jeg gjøre — for å skape et samfunn som er totalt annerledes? Det er et meget alvorlig spørsmål vi nå stiller. Kan vi utrette noe i det hele tatt? Hva er vi i stand til å gjøre? Er der noen som kan fortelle oss det? Folk har fortalt oss det. De såkalte åndelige lederne som angivelig skal forstå alle ting så mye bedre enn vi selv gjør, har fortalt oss det ved å prøve å elte og forme oss i et nytt mønster, og det har ikke ført oss særlig langt; ærverdige og lærde menn har fortalt oss det, og det har ikke ført oss et skritt videre. Vi har fått høre at alle veier fører til sannheten — du går din vei som Hindu og andre men­nesker går sine veier som kristne eller muhammedanere, og så skal alle møtes ved samme dør — hvilket er fullstendig absurd, når en ser nærmere etter. Sannheten har ikke noen vei, og det er det vidunderlige ved sannheten, det er å leve. Veier kan lede deg til døde ting, fordi døde ting er statiske, men straks du innser at sannheten er noe levende, er i bevegelse, uten et hvilested, at den ikke har opphold i templer, moskeer eller kirker og at ingen religion, ingen lærer, ingen filosof, absolutt ingen kan lede deg til den — da vil du også innse at dette som lever, som er i bevegelse, er det som faktisk er — ditt raseri, din brutalitet, din aggresjon, din fortvilelse, all den sorg og smerte du lever i. Sannheten er å forstå dette fullt ut, og du kan bare forstå det, når du vet hvordan du skal betrakte disse ytringene i din tilværelse. Og da kan du ikke holde en ideologi opp foran øynene, du kan ikke iaktta livets ytringer gjennom et slør av ord, eller et slør av håp eller av frykt.

Kort sagt, du kan ikke støtte deg til noen som helst. Det eksisterer ikke en eneste leder eller lærer, ingen høyere auto­ritet. Du har bare deg selv — ditt forhold til andre mennesker og til verden — det er alt.
Når dette fullt ut går opp for deg vil du enten bli grepet av en voldsom fortvilelse, som igjen avler bitterhet og kynisme, eller så vil du oppleve — så sant du ser i øynene at du og ingen annen er ansvarlig for verdens­situasjonen og for ditt eget liv, for hva du tenker, hva du føler, hvordan du handler — at all selvmedlidenhet forsvinner. Til daglig holder vi oss på bena ved å legge skylden på andre, hvilket er en form for selvmedlidenhet.

Er det da mulig for deg og meg, uten ytre påvirkning, uten overtalelser, uten frykt for straff, Å gjennomføre en revolusjon i vårt vesens innerste kjerne, en psykologisk forvandling, slik at vi ikke lenger er brutale, aggressive, konkurrerende, engste­lige, fryktsomme, grådige, misunnelige og alt
det andre som springer ut av vår natur og som har bygget opp det bedervede samfunnet hvor vi tilbringer vår hverdag?

Det er viktig å forstå helt fra begynnelsen at jeg ikke for­mulerer en filosofi eller en modell av teologiske ideer eller oppfatninger. Jeg betrakter alle ideologier som komplett idioti. Det som betyr noe er ikke å filosofere over livet, men å iaktta det som faktisk skjer i vår daglige tilværelse, på det indre og ytre plan. Hvis du holder et våkent øye med det som skjer og gransker det nærmere, vil du oppdage at det baserer seg på en intellektuell oppfatning, og intellektet er ikke hele til­værelsen, det er et fragment, og et fragment kan være så dyktig konstruert som det bare vil, med tradisjoner langt til­bake i tiden, det er likevel bare en liten del av tilværelsen, mens vi er opptatt av livets totalitet. Og når vi da gir oss til å betrakte hva som skjer rundt omkring i verden, begynner det å gå opp for oss at det ikke eksisterer en ytre og en indre prosess; det dreier seg om en sammenfallende prosess, en hel og altomfattende bevegelse, hvor det som skjer inne i oss kommer til uttrykk utad og hvor de ytre omgivelser blir årsak til nye indre reaksjoner. Det forekommer meg at det eneste vi behøver er evnen til å betrakte denne prosessen, for når vi vet hvordan vi skal bruke vår iakttagelsesevne, ser vi alt sam­men svært tydelig, og ingen filosofi, ingen lærer, er påkrevet for å iaktta. Ingen behøver å fortelle deg hvordan du skal se. Du bare ser.

Når du så betrakter hele denne vekselvirkningen, ikke ver­balt men faktisk, kan du da forandre deg, spontant og uten friksjoner? Dette er sakens kjerne. Er det mulig å frembringe en altomfattende, psykisk revolusjon?

Jeg undrer meg på hvordan du reagerer på et slikt spørs­mål. Kanskje svarer du: «Jeg har ikke lyst til å forandre meg.» Det gjelder for de fleste mennesker, spesielt de som har sikret seg en plass i solen, sosialt og økonomisk, eller de som finner fortrøstning i en dogmatisk tro og som er fornøyde med seg selv og tingenes gang, muligens med noen små reformer. Det er ikke disse menneskene som interesserer oss her. Eller kan­skje sier du litt finurlig: «Vel, det er for vanskelig, dette er ikke noe for meg.» I så fall har du allerede blokkert deg selv, du har innstilt granskningen, og det er nytteløst å gå videre. Eller du sier kanskje: «Jeg innser nødvendigheten av en fun­damental forvandling i mitt eget indre, men hvordan skal jeg få det til? Vær så snill og vis meg fremgangsmåten, gi meg en hjelpende hånd.» Hvis dette er svaret ditt, er det ikke for­vandlingen i seg selv som opptar deg; du er ikke særlig inte­ressert i en total revolusjon; det eneste du er ute etter er en metode, et system, som kan skape en forandring.

Hvis jeg var dum nok til å lansere et system for dere, og hvis dere var dumme nok til å følge et slikt system, ville dere bare bli opptatt av å kopiere, etterligne, tilpasse dere, aksep­tere, og når en sysler med denslags, betyr det bare at en klynger seg til autoritet som utgår fra et annet menneske og at det ifølge sakens natur eksisterer en konfliktsituasjon mellom deg og autoriteten. Du føler en forpliktelse til å oppføre deg sånn eller slik, fordi du har fått beskjed om å gjøre det, men så klarer du ikke å gjøre det likevel. Du har dine egne spe­sielle ønsker, anlegg og bekymringer som er i strid med det systemet som du mener at du burde følge, og dermed er det etablert et motsetningsforhold. Du blir et slags dobbeltmen­neske, du prøver å etterleve den ideologi som systemet er basert på, samtidig som du prøver å møte hverdagens faktiske krav. I dine forsøk på å tilpasse deg det ideologiske systemet, fortrenger du deg selv – mens det eneste som er av sannhet i denne forbindelse, ikke er systemet, men du selv som den person du nå engang er. Hvis du vil lære deg selv å kjenne ved å følge en metode som et annet menneske har gitt deg, vil du aldri bli noe annet enn et annenhåndsmenneske.

En person som sier, «Jeg vil forandre meg, fortell meg hvor­dan», kan tilsynelatende være en alvorsmann, mene det helt oppriktig, men nettopp alvoret mangler. Det som denne man­nen egentlig ber om, er en autoritet som han håper vil gi ham indre fred. Men er det mulig å skaffe seg fred innvendig ved autoriteters hjelp? En fred som kommer fra kilder utenfor en selv, vil alltid føre til ufred. Det er mulig at du oppfatter sannheten i dette rent intellektuelt, men er det mulig for deg å omsette det i praksis, slik at du i din bevissthet opphører å utøve autoritet, enten den nå skriver seg fra en bok, en lærer, en ektemake, foreldre, en venn eller fra samfunnet? Vi har til alle tider beveget oss innenfor et mønster bygget på dogmer, og dogmene har dermed fått ideologienes og autori­tetenes egenskaper; men i samme stund du innser at spørs­målet: «Hvordan kan jeg forandre meg?» ifølge sin natur etablerer en ny autoritet, har du gjort deg ferdig med autori­tetene en gang for alle.
La oss for sikkerhets skyld ta det en gang til: Jeg innser at jeg må gjennomgå en fullstendig forvandling helt fra grun­nen av. Jeg kan ikke lenger støtte meg til tradisjoner, for nettopp tradisjonene har vært årsak til all min dovenskap, min trang til a underkaste meg, min godtagelse av likt og ulikt. Jeg kan ikke søke hjelp hos andre for å få i gang denne forvandlingen, ikke kan jeg vende meg til en lærer, ikke til noen gud, ikke til en tro eller et system eller andre kilder som
øver påtrykk og innflytelse på meg utenfra. Hva vil så skje?

For det første: Kan du avvise all autoritet? I så fall betyr det at du ikke lenger er redd. Hva skjer da? Når du avviser noe uekte som du har slept på i generasjoner, når du legger av deg en hvilken som helst byrde, hva skjer da? Du får mer energi, ikke sant? Du øker din prestasjonsevne, din entusiasme, du blir mer intens, mer vital. Hvis du ikke føler noe av dette, betyr det at du ikke har lagt byrden av deg, du har ikke kvittet deg med autoritets-åket.

Men i det øyeblikk du har kastet av deg byrden og har tilegnet deg denne energien som er blottet for all frykt — fryk­ten for å gjøre en bommert, frykten for å handle riktig eller galt — er ikke da energi og forvandling ett og det samme? Vi trenger en kolossal energimengde, og frykten tapper oss for disse kreftene, men når vi kvitter oss med frykten, blir energien frigjort, og denne energien setter på egen hånd i gang den radikale indre revolusjonen. Du behøver ikke a foreta deg noen ting.

Du har altså bare deg selv å stole på, og slik må det nød­vendigvis være for et menneske som tar livet på alvor. Og siden du ikke lenger søker hjelp hos noen eller noe, er du allerede i stand til å forske på et fritt grunnlag. Hvor der er frihet, er der energi; og i frihet er det umulig å gjøre noe galt. Frihet er vesensforskjellig fra opprør. I frihet eksisterer ikke noe sant som rett eller galt. Du er fri, og fra det ut­gangspunktet handler du. Følgelig er der heller ingen frykt, og et sinn uten frykt eier stor kjærlighetsevne. Og kjærlig­heten kan gjøre hva den vil.

Vi må altså lære oss selv å kjenne, ikke ved hjelp av meg eller en eller annen analytiker eller filosof — for hvis vi lærer oss selv å kjenne ved hjelp utenfra, er det dem vi lærer å kjenne, ikke oss selv. Vi må lære hva vi egentlig er.

Etter at vi først har innsett at vi ikke kan støtte oss til noen ytre autoritet, for å gjennomføre en total forvandling av vår psykiske struktur, støter vi på, en vanskelighet som er uendelig mye større, nemlig å avvise vår egen indre autoritet, den auto­ritet som er bygget opp av våre egne, spesielle, små erfaringer, vårt lager av oppsamlede meninger, kunnskaper, ideer og idealer. I går inntraff en eller annen opplevelse som du lærte noe av, og denne opplevelsen blir en ny autoritet — men det spiller ingen rolle om en autoritet bare er en dag gammel eller har eksistert i tusen år, begge er like ødeleggende. For å forstå oss selv behøver vi ingen autoriteter, hverken fra i går eller fra middelalderen, — vi er levende, i stadig bevegelse, alltid flytende videre, hvileløst.
Hvis vi betrakter oss selv med utgangspunkt i gårsdagens døde autoritet, vii vi aldri kunne forstå denne levende bevegelsen, oppfatte skjønnheten i den, gripe bevegelsens iboende egenskaper.

For å kunne frigjøre deg fra all autoritet, enten den har sitt opphav i deg selv eller hos andre mennesker, må du dø fra alt som hører gårsdagen til, slik at ditt sinn bevarer sin friskhet, sin ungdommelighet, sin uskyld og er fylt av kraft og entusiasme. Bare når du befinner deg i en slik tilstand, kan du høre og iaktta. Og til dette er det nødvendig med en høy grad av våkenhet, en
faktisk våkenhet overfor alt som skjer inne i deg, uten å korrigere noe eller gi vink om hvordan det burde eller ikke burde være, for i samme øyeblikk som du begynner å korrigere, har du etablert
enda en autoritet, en sensor.

Og dermed skal vi nå legge ut på oppdagerferd sammen – ­ikke på den måten at du blir instruert av et annet menneske mens du leser og så erklærer deg enig eller uenig med ved­kommende, mens øynene dine flytter seg nedover sidene — vi skal foreta denne reisen sammen, en oppdagerferd til de hem­melige avkrokene i våre sinn. Og vi kan ikke ta med oss tung bagasje på en slik tur; vi kan ikke slepe med oss gamle opp­fatninger, fordommer og konklusjoner — alt det gamle ruklet som vi har samlet på i to tusen år og enda lenger. Glem hver tøddel du vet om deg selv; glem alt som du tidligere har tenkt og ment om deg selv; vi legger i vei som om vi ikke har rede på noen ting.
Det plaskregnet i går kveld, men nå er himmelen begynt å klarne. Vi har våknet til en ny, frisk dag. La oss møte denne nye dagen som om den var vår eneste dag. La oss legge ut på oppdagerferd sammen uten en eneste erindring om gårs­dagen — og begynne å forstå oss selv for første gang.

Copyright 2011 Krishnamurti Foundation of America. Distributed online with permission.