Å lære seg selv a kjenne — Enkelhet og ydmykhet — Pregning.

Hvis du mener at det er viktig a lære seg selv a kjenne bare fordi jeg eller noen annen har sagt at det er viktig, er jeg redd for at all kommunikasjon mellom deg og meg er brutt. Men hvis vi er enige om at selvkunnskap er livsviktig, er det etablert en reell kontakt mellom oss, og da kan vi legge ut på oppdagerferd sammen og granske dette spørsmålet på en sorg­løs, omhyggelig og intelligent måte.

Jeg forlanger ikke at du skal tro på meg; jeg stiller ikke meg selv opp som noen autoritet. Jeg har ingen ting å lære fra meg — ingen ny filosofi, ikke noe nytt system, ingen ny vei til virkeligheten. Ingen vei leder til virkeligheten, like lite som til sannheten. All autoritet av hvert tenkelig slag, særlig på åndens og forståelsens område, er ytterst ødeleggende og bare et onde. Ledere bryter ned sine tilhengere, og tilhengere bryter ned sine ledere. Du er nødt til å være din egen lærer og din egen disippel på samme tid. Du må stille et spørsmålstegn ved alt som menneskene gjennom tidene har akseptert som verdifullt, som påkrevet.

Hvis du ikke følger et annet menneske, vil du føle deg meget ensom. Javel, så vær ensom. Hvorfor er du så redd for å være ensom? Fordi du blir stilt til ansikt med deg selv og oppdager at du er tom, sløvet, ondskapsfull, skyldbevisst og engstelig – at du er et småskårent og lunkent annenhånds­menneske? Se sannheten i øynene; betrakt den, ikke løp din vei. Straks du forsøker a rømme, trer frykten i virksomhet.

 

Et menneske som gransker seg selv, isolerer seg ikke der­med fra resten av verden. Å lære seg selv a kjenne er ikke en sykelig prosess. Over hele kloden er menneskene opptatt av de samme problemene; selverkjennelse har derfor ikke noe nevrotisk over seg, av den enkle grunn at det ikke er noen forskjell mellom enkeltindividet og det kollektivet. Dette er en kjensgjerning. Jeg har skapt verden ut fra det jeg er. Sa la oss ikke tøve
oss bort i denne konflikten mellom delen og hel­heten.
Jeg må bli oppmerksom på mitt eget jeg i hele dets omfang – altså individets og samfunnets samlede bevisst­het. Og det er først når sinnet har skaffet seg dette over­blikket og har nådd hinsides den individuelle og sosiale bevissthet, at jeg kan bli mitt eget lys — et lys som aldri slukner.
Hvor skal vi så ta fatt, når vi vil lære oss selv å kjenne? Her sitter jeg, og hvordan skal jeg foreta denne granskingen av meg selv, betrakte min egen person, registrere hva som faktisk skjer med meg innvendig? Jeg kan bare iaktta meg selv i mitt forhold til omverdenen, fordi alt liv består av slike relasjoner. Det er fullstendig bortkastet å sitte i en krok for seg selv og meditere. Alene kan jeg ikke eksistere. Jeg eksi­sterer utelukkende i et samspill med mennesker, ting, ideer. Og ved å granske mitt forhold til utvendige ting og til mine medmennesker, såvel som mitt forhold til innvortes fenomener av alle slag, begynner jeg å forstå meg selv. Alle andre former for forståelse er bare abstraksjoner, og jeg kan ikke granske meg selv som noe abstrakt. Jeg er ikke en abstraksjon, og derfor må jeg studere meg selv helt reelt — som jeg er, ikke som jeg ønsker a være.

Forståelse er ikke en intellektuell prosess. Å samle kunn­skaper om seg selv og å lære seg selv a kjenne, er to forskjel­lige ting, for den kunnskap du samler om deg selv hører alltid fortiden til, og et sinn som er tynget ned av fortiden, er et bedrøvet sinn. Å lære seg selv å kjenne er ikke det samme som å lære et språk eller et teknisk håndverk eller en viten­skap — i slike tilfeller må du nødvendigvis samle kunnskaper og feste dem i hukommelsen, det ville være meningsløst å starte helt forfra og gjøre oppfinnelser og oppdagelser som allerede er oppfunnet og oppdaget. Men på psykologiens om­råde er dette å lære om seg selv alltid noe som hører nåtiden til, mens kunnskaper tilhører fortiden, og fordi de fleste av oss lever i fortiden og er fornøyd med fortiden, får denne oppsamling av kunnskaper en slik kolossal betydning for oss. Dette er grunnen til at vi til de grader ser opp til de lærde, de dyktige, de kloke. Men hvis du er i ferd med å lære hele tiden, lærer hvert minutt, hvis du lærer ved a observere og lytte, lærer ved det du iakttar og ved det du gjør, vil du legge
merke til at dette å lære er en prosess i ustanselig bevegelse og at den ikke har noen fortid.

 

Hvis du sier at du vil lære deg selv å kjenne litt etter litt, øke lærdommen ved a plusse på mer og mer, ta et skritt om gangen, da kan du ikke lære deg selv å kjenne som du er nå. Du bygger på oppsamlet viten. Å lære betinger en høy grad av følsomhet. Men dette å føle, fornemme, er fraværende hvis du arbeider med en ide, fordi ideer er fortid som har domine­rende innflytelse på nåtiden. Og da kan ikke sinnet lenger være årvåkent, smidig, kvikt i oppfattelsen. De fleste av oss mang­ler denne sensitiviteten selv i fysisk forstand. Vi spiser altfor mye, vi gir stort sett blaffen i om vi får i oss riktig kost, vi røyker for mye og vi drikker, med den følge at vi rent kropps­lig blir tunge og ufølsomme, vi har klart å sløve det organiske følelsesapparat. Hvordan kan da sinnet være våkent, følsomt og klartskuende når selve organismen er sløv og tung? Vi kan nok mobilisere en viss grad av følsomhet overfor ting som angår oss rent personlig, men den totale følsomhet som om­fatter alle livets ytringsformer, forutsetter at organismen og vår psykiske kapasitet ikke er skilt fra hverandre. Fysikk og psyke er en total bevegelse.
For å forstå noe må du leve med det, du må betrakte det, du må oppfatte hele dets innhold, dets natur og struktur, hvordan det ytrer seg. Har du noen gang prøvd å leve med deg selv? I sa fall vil du begynne a innse at du ikke er en statisk enhet, men noe friskt og levende. Og skal du leve med noe som lever, må også ditt sinn være levende. Men ditt sinn kan ikke være levende hvis det er opphengt i gamle oppfat­ninger, konklusjoner og verdier.
Hvis du skal kunne iaktta hva ditt sinn og ditt hjerte foretar seg, altså hele ditt vesen, må ditt sinn stå helt fritt. Det kan ikke være slik at ditt sinn erklærer seg enig eller uenig, at det tar parti i en diskusjon, at det engasjerer seg i en ren ordstrid, — det må i steden følge med i den hensikt a forstå, noe som er vanskelig nok, fordi de fleste av oss ikke er noe flinkere til å iaktta og lytte til oss selv enn til å betrakte skjønnheten ved elvebredden eller å lytte til et vinddrag i tre­toppene.

Så lenge vi driver på med å fordømme og rettferdiggjøre, er vi ute av stand til å se klart, og det samme gjelder når sinnet vårt pjatter om likt og ulikt hele tiden. I en slik tilstand er det ikke mulig for oss a registrere det som er; vi ser bare de bil­dene som vi har dannet oss av oss selv. Vi går alle rundt med et bilde av det mennesket som vi selv tror at vi er eller gjerne vil være, og dette inntrykket eller bildet avskjærer enhver mulighet til å betrakte oss selv som vi virkelig er.

Noe av det aller vanskeligste her i verden er å betrakte en ting helt enkelt. Fordi våre sinn er meget kompliserte, har vi mistet evnen til enkelhet. Nå sikter jeg ikke til enkelhet i klesveien eller når det gjelder mat, dette å ta på seg et lendeklede eller å sette ny rekord i fasting eller lignende slud­der som hellige menn er opptatt av, men den enkelheten som skal til for å betrakte noe direkte, uten frykt, den enkelheten som skal til for at vi skal kunne iaktta oss selv som vi faktisk er, uten å forvrenge noe — for eksempel når vi lyver, at vi da innser at vi lyver, uten a dekke over det eller vri oss unna.
For å lære oss selv å kjenne trenger vi også en god porsjon ydmykhet. Hvis du innleder med å si: «Jeg kjenner meg selv», har du allerede innstilt forsøket på å Iære deg selv å kjenne; eller hvis du sier Det er ikke stort jeg kan Iære om meg selv, jeg er likevel bare en opphopning av erindringer, ideer, er­faringer og tradisjoner, da har du også sluttet å Iære om deg selv. I det øyeblikk du har prestert ett eller annet, har du mistet disse kvalitetene som vi kaller uskyld og ydmykhet; i det øyeblikk du har et ferdig svar eller begynner å granske ut fra oppsamlet viten, da er det slutt, for det som da skjer er at du oversetter alle livets ytringer ved hjelp av foreldede begreper. Men hvis du på den annen side mangler fotfeste, mangler enhver overbevisning, er uten prestasjoner å vise til, da har du frihet til å iaktta, til å oppnå noe. Og når du iakttar med fritt og spent sinn, da er det alltid nytt det du ser. Et men­neske som synes at alt er vel og bra, er et dødt vesen.

Men hvordan kan vi ha frihet til å iaktta og lære, når våre sinn fra vugge til grav blir knadd og formet av en spesiell kultur etter et fattigslig mønster som resulterer i et «jeg» ? Gjennom århundrer er vi blitt preget av nasjonalitet, kaste, klasse, tradisjon, religion, språk, utdannelse, litteratur, kunst, skikker, konvensjoner, propaganda av alle slag, økonomiske påvirkninger, maten vi spiser, de klimatiske forhold vi lever under, familie, venner, erfaringer — hver tenkelig påvirk­ning under himmelen — og derfor vil alt vi foretar oss være blott og bart reaksjoner, altså produkter av denne pregningen.

Er du selv oppmerksom på at du er preget på denne måten? Det er det første spørsmålet du må stille deg selv, ikke hvor­dan du skal frigjøre deg fra denne pregningen. Det kan være at du aldri kan frigjøre deg fra den, og hvis du sier «Jeg må frigjøre meg», kan du risikere å gå rett i fellen og bli utsatt for nye former for pregning. Så spørsmålet er: Er du klar over at du er preget? Er du innforstått med at selv når du ser et tre og sier «Det der er en eik» eller «Det der er et banyan-tre», altså navngir det, hvilket er uttrykk for botanisk viten, da har disse navnene preget seg inn i sinnet ditt til de grader at ordene danner en vegg mellom deg selv og den faktiske opplevelsen av å se treet? Vil du komme i kontakt med treet må du legge hånden din på det, og ord er ikke til noen hjelp ved berøringen.

Hvordan kan du vite at du er preget? Hva er det som røper for deg at du er preget? Hva er det som sier til deg at du er sulten? — ikke teoretisk, jeg snakker nå om virkelig sult. Og på samme måte, hvordan oppdager du som en kjens­gjerning at du er preget? Er det ikke ved å iaktta reaksjons­måten overfor et problem, en utfordring? Du møter enhver utfordring i overensstemmelse med hvordan du er preget, og fordi pregningen er utilfredsstillende, vil også dine reaksjoner alltid være utilfredsstillende.

Når du blir oppmerksom på dette, hva skjer da? Dette at du er blitt preget av rase, religion og kulturmønster, gir det deg en følelse av fangenskap? Ta for deg en form for preg­ning, nasjonalitet, la vissheten om denne pregningen synke inn i deg med alt det alvor du eier, prøv a studere den med all den våkenhet du kan mobilisere, og se om den vekker glede hos deg eller om du opprøres av den. Hvis du opprøres av den, føler du da trang til a kvitte deg med all pregning? Hvis du er tilfreds med den måten du er blitt preget på, vil du naturligvis ikke ønske å gjøre noe ved den, men hvis du er misfornøyd med den, da vil det gå opp for deg at du aldri kan foreta deg noen ting uten at pregningen innvirker på dine handlinger. Aldri! Og derfor lever du alltid i fortiden hvor døden råder.

Bare i visse situasjoner er du i stand til å oppdage på egen hånd hvordan du er blitt preget, nemlig når det inntreffer en konflikt, et avbrudd, i ditt daglige velvære eller i det dag­lige fravær av smerte. Hvis alt omkring deg er i skjønn orden, med en hustru som elsker deg og som du elsker tilbake, med et hyggelig hjem, søte unger og en god økonomi, da legger du ikke merke til pregningen i det hele tatt. Men hvis noe griper forstyrrende inn — som at din kone får et godt øye til en annen mann eller at du taper penger eller at du trues av krig eller noe annet vondt og urovekkende — da vet du at du er preget. Så snart du må ta kampen opp mot noe som truer din tilværelse eller må forsvare deg mot indre eller ytre fien­der av noe slag, da vet du at du er preget. Og siden det er slik at de fleste av oss utsettes for forstyrrende elementer nær­ sagt til stadighet, enten på overflaten eller av mer dyptgående karakter, indikerer nettopp disse forstyrrelsene at vi har vært gjennom pregningsprosessen. Så lenge vi steller pent med dyret, vil det reagere med vennlighet, men i samme øyeblikk som det blir utfordret, vil dyrets iboende aggresjonsmekanisme bli vekket til live.

Vi bringes ut av balanse av selve livet, av de politiske forhold, den økonomiske situasjon, av alle de redsler og volds­handlinger og all den sorg som vi kan betrakte så vel rundt omkring i verden som i vårt eget indre, og alt dette får oss til å begripe hvordan pregningen har innsnevret oss. Og hva kan vi så gjøre med det? Akseptere at slik er nå engang livet og fortsette i de gamle spor, slik som de fleste av oss reagerer? Venne oss til det, på samme måte som vi venner oss til å leve med isjias? Finne oss i det?

Vi har alle sammen en tilbøyelighet til a finne oss i livets tilskikkelser, bli fortrolige med dem, legge skylden på tilfeldig­hetenes spill. «Å, du vet, hadde livet stelt litt penere med meg, hadde vel også jeg vært annerledes», sier vi, eller: «Gi meg en sjanse, sa jeg kan få utvikle meg som den jeg er», eller: «Hva kan jeg gjøre, så mye urettferdighet som det er i ver­den?» Alltid legger vi skylden for våre problemer på andre mennesker eller på omgivelsene eller på de økonomiske forhold.

Hvis en venner seg til disse tilskikkelsene i tilværelsen, er det et tegn på at ens sinn er blitt sløvet, på samme måte som en kan bli så vant med skjønnheten omkring seg, at en ikke lenger legger merke til den. En blir likeglad, forherdet, følel­seskald, og sinnsmessig blir en sløvere og sløvere. Hvis vi nå ikke klarer å venne oss til det, da prøver vi isteden å flykte fra hele greia, ved hjelp av piller av forskjellige slag, ved å slutte oss til et politisk parti, ved å skrike opp, skrive, gå på fotballkamp eller å se innom et tempel eller en kirke eller finne en annen form for avkobling.

Hvordan skal det ha seg at vi flykter unna virkeligheten? Vi er redd for å dø — jeg nevner det bare som et eksempel ­og dermed konstruerer vi alle mulige slags teorier, håp, tros­retninger for å dekke over dødens kjennsgjerning, men virke­ligheten er der like fullt. Hvis vi vil forstå et livets faktum, må vi iaktta det, ikke rømme vår vei. De fleste av oss frykter livet såvel som døden. Vi bekymrer oss om familien vår, om folkesnakket, vi er redd for å miste jobben, redd for å miste tryggheten vi har bygget opp omkring oss, vi engster oss for alt mellom himmel og jord. Det eneste som er helt sikkert er at vi er redd, ikke at vi er redd for ditt eller datt. Hvorfor kan vi da ikke se denne kjensgjerningen i øynene?

Du kan se virkeligheten i hvitøyet utelukkende her og hvis du aldri tillater virkeligheten a snakke til deg, fordi du bestandig rømmer unna, da kommer du aldri i kontakt med virkeligheten, og fordi vi har utviklet et helt system av fluktmuligheter, er flukten blitt en vane som vi har gjort oss avhengig av.

Hvis du nå har bevart i hvert fall litt av din innfølings-­evne, i hvert fall en smule alvor, vil du oppdage ikke bare at du er preget, men du vil også bli oppmerksom på de farer som pregningen fører med seg, alle de voldshandlinger og alt det hatet den leder til. Og da spør jeg: Hvis du ser fare­momentene ved denne pregningen, hvorfor gjør du da ikke noe med den? Er det fordi du er for lat — ettersom latskap kommer av mangel på energi? Og likevel vil du aldri røpe noen mangel på energi hvis du utsettes for plutselig livsfare, som for eksempel hvis du møter en slange på stien foran deg eller står på kanten av en avgrunn eller huset ditt begynner å brenne. Hvorfor er du da ikke i stand til å handle når du innser farene ved pregning? Hvis du oppfattet nasjonalisme som en trussel mot din egen personlige sikkerhet, ville du ikke da foreta deg noe?

Svaret er at du ikke ser faren. Saktens er du i stand til ved hjelp av intellektuelle, analytiske prosedyrer å innse at nasjonalisme fører til selvutslettelse, men denne forståelsen er uten følelsesmessig innhold. Det er bare i de tilfeller hvor der er et følelsesmessig innhold, at du gripes av virketrang.

Hvis du betrakter farene ved pregning bare ut fra intellek­tuelle overlegninger, kommer du aldri til å løfte en finger. Ved å oppfatte en trussel utelukkende som begrep, en ide, opp­står et motsetningsforhold mellom ide og handling, og dette motsetningsforholdet tar fra deg handlekraften. Det er bare når du oppfatter pregningen og farene ved den straks, som når du star på kanten av et stup, at du foretar deg noe. Kort sagt, å se er å handle.

De fleste av oss vandrer gjennom livet nærmest i søvne, vi reagerer uten a tenke, i henhold til miljønormene vi er blitt oppdradd etter, og reaksjoner av dette slaget fører bare til rake trelldom, til enda sterkere pregning, men i det øyeblikk du retter all oppmerksomhet mot pregningen, vil du oppdage at du i samme øyeblikk har frigjort deg fra fortiden, at den skaller av deg, som en helt naturlig prosess.

Lukk meny